Her er intervjuet med Egil Normann -  av Gunnar Johnsen: flyplassen på Evenskjer.jpg

Flyplassen på Evenskjer, fortalt til Gunnar Johnsen sommeren 1999.

Mange er kjent med at det under krigens første dager ble etablert en flyplass på Evenskjer, utallige  historier har vært fortalt om forskjellige hendelser knyttet til dette temaet. Egil Nordmann som bodde ved flyplassen var med på arbeidet, han er i dag pensjonist og sitter med detaljert kunnskap om hva som skjedde. Jeg tok kontakt med han og han var villig å dele sine opplevelser med meg. Jeg lar Egil selv fortelle

Vinteren 1940 var som kjent en typisk snøvinter, det var faktisk så ille at strekningen mellom dagens posthus og Bø svingen hvor flyplassen skulle ligge var vanskelig å holde brøytet. Den gangen var det jo dårligere med brøyteutstyr og kommunen leide derfor inn mannskap for å måke brøytekantene.

Rundt 25. april startet man rydding av snø der flyplassen skulle ligge, snødybden kan vel anslås til ca 1.10 m. Strekningen som skulle ryddes var på tusen meter, bredden kan anslås til tretti meter. Det sier seg selv at med datidens utstyr var dette et slit, hestesleder og kjelker ble tatt i bruk for å fjerne snøen. Vi var hundre og femti mann de fleste fra Evenskjer, men også noen fra omkringliggende områder. Det ble ordnet med overnatting i kirka og engelskmennene satte opp et feltkjøkken utenfor slik at de tilreisende ikke skulle sulte.  Arbeidet ble ledet av Marshall Ser Kenneth Cross som var Canadier. Det ble arbeidet på skift og arbeidet var godt organisert. Første pulje ryddet all snøen bort, pulje to fjernet steinjærer, netting og andre ujevnheter på bakken. Siste gruppe rullet ut bastmatter, over disse ble det rullet ut stålnetting som igjen ble festet med lange bolter, slått ned i jorda.

Rundt 25. mai var flyplassen ferdig. Første fly landet uten problemer, men det skulle vise seg å ikke gå så greit. Neste fly tippet nemlig rundt og ble totalt havarert og det skulle vise seg at flyplassen ikke ble noen ubetinget suksess. Riktig nok landet 8-10 fly vellykket, det var for det meste snakk om Hurrican fly som hadde base på omkringliggende hangarskip.

Det er klart at sivilbefolkningen var redd for tyske angrep. Mange pakket med seg det nødvendige og flyttet i trygghet til venner og slektninger. Vi valget å bli og satt og spiste kvelds da flyangrepet mot flyplassen startet 29. mai kl 2000 om kvelden. Første bombe falt med et veldig brak, det eneste vi kunne se var svart røk. Måltidet ble selvfølgelig avbrutt og vi søkte tilflukt i en jordkjeller like ved hvor vi følte vi oss trygge. Flere av naboene søkte tilflukt i samme kjeller og det ble riktig så folksomt etterhvert. Etter denne hendelsen rømte også vi, vår nye boplass ble en torvsjå borte i Trøsen, her ble vi i to uker. Skadene på flyplassen ble minimale. Man antar at de tyske bombeflyene ble angrepet av allierte jagere og derfor bare droppet bombene uten særlig mål og mening. De fleste bombene falt  mellom gårene, gunstige grunnforhold med mye kalksand begrenset skadene. Til tross for dette gikk det menneskeliv tapt. En engelsk soldat som var stasjonert i et luftvernartelleri like ved ble skadet av en splint og døde  etterpå.

Robert Slettmo fikk en splint i foten, men slapp ellers med skrekken. På Bø falt en bombe nært et av husene, en splint gikk i gjennom veggen og skadet en 20 års gammel ungdom.

Ungdommen døde senere av skadene han pådrog seg. Ved en annen gård kastet en bombe en 70 kilos stein opp i luften. Steinen gikk i gjennom et hustak, videre gjennom loftgulvet  og landet i en seng nede i kammerset. Utrolig nok  ble ingen skadet her. Like brått som angrepet startet var det hele over, etterhvert skulle det vise seg å bli det eneste angrep på selve flyplassen.

Ute på fjorden hadde engelskmennene base for krigsfartøyer. Til stadighet forsøkte tyskerne seg på bombing og  rundt 25. mai lyktes de. En destroyer ble hardt skadet og sank utenfor Breistrand og mange mennesker omkom.

Så en uke ut i juni var det hele over, engelskmennene fikk ordre om å trekke seg tilbake. Man hadde fryktelig dårlig tid, det meste av utstyr lot man være igjen. Riktignok sprengte man kanonstillingene og kanonene, men motorsykler og biler ble forlatt med nøklene i, dette til stor glede for ungdommene på stedet som straks tok utstyret i bruk. Da tyskerene kom ble alt av utstyr beslaglagt, både motorsykler og biler ble hentet.

Strategisk hadde flyplassen ingen betydning for tyskerne, man hadde jo Bardufoss og klarte seg lenge med det. Bøndene fikk jordet tilbake og bastmattene og jernnettingen ble ryddet vekk og brukt til gjerder og dørmatter rundt i distriktet.

For det som  den gang  var en liten bygd, var dette uten tvil en ganske stor hendelse, med en betydelig historisk betydning.

 

Fortalt til Gunnar Johnsen sommeren 1999.